Det er tid for vår

Det er tid for vår. Så veldig også. Snø er vakkert og koselig og vel og bra i desember og januar, men så er det nok for meg som aldri har vært noe alpinmenneske. Jeg er lei av å kle meg til polferd hver gang jeg går ut døra og alltid måtte bruke de samme, varme støvlettene og uansett hvor mange ullsokker jeg har på alltid bli kald på tærne. Jeg er lei av tørr og blek vinterhud og av at leppene sprekker opp tross flittig leppepomadebruk. Jeg er lei av at ingenting er grønt og varmt.

Og heldigvis tror jeg mine drømmer er i ferd med å gå i oppfyllelse. Jeg tror virkelig at våren så smått er på vei. Det er i lufta. Er det ikke? Og da går det greit. Selv om det går sakte, bare det går riktig vei. Strålende sol, noen små, flyktige plussgrader, blå himmel, lysere morgener og flekker av bar asfalt. Jo, våren er rett rundt hjørnet. Og som jeg gleder meg. Jeg gleder meg til tur i sola med årets første, optimistiske is. Til å trekke opp skinnjakka fra kjellerboden en ekstra solfylt søndag. Til å hutre over vårens første utepils (for oss ikke-røykere). Jeg gleder meg til å gå lange turer uten å dø av kulde, til å kunne gå i tøysko og bare ha én strømpebukse under kjolen, til å se de første blomstene vise seg i veikanten, til å oppleve at bakken sakte blir grønn igjen, til å spise vannmelon og jordbær og til maidager (som dessverre også er eksamensdager) som lukter av syriner og er fylt av fjern musikk av korps som øver til 17. mai.

Det beste med våren er at den blir bare bedre og bedre, og til slutt blir den til en deilig, lang, varm og lat sommer. Verden føles ganske fin akkurat nå.