Film: L'amant

Jeg har oppdaget en ny film. En som jeg skal se mange ganger. Fylt av ensomhet, kjærlighet, avstand, erotikk, nærhet og lengsel. Se den.

L'amant (Elskeren) handler om en fattig 15 år gammel fransk jente som vokser opp i den franskdominerte delen av Indo-Kina på 30-tallet. Hun møter en rik 31 år gammel kinesisk mann som blir hodestups forelsket i henne, og de blir elskere. Forholdet deres er komplisert, umulig og sårt. Det er mye sex. For dem som har lest boken kan det kanskje bli for mye sex og for lite bok, men for meg som ikke har det var det bare utrolig fint. Og herrejemini så vakker hun er.

Det er tid for vår

Det er tid for vår. Så veldig også. Snø er vakkert og koselig og vel og bra i desember og januar, men så er det nok for meg som aldri har vært noe alpinmenneske. Jeg er lei av å kle meg til polferd hver gang jeg går ut døra og alltid måtte bruke de samme, varme støvlettene og uansett hvor mange ullsokker jeg har på alltid bli kald på tærne. Jeg er lei av tørr og blek vinterhud og av at leppene sprekker opp tross flittig leppepomadebruk. Jeg er lei av at ingenting er grønt og varmt.

Og heldigvis tror jeg mine drømmer er i ferd med å gå i oppfyllelse. Jeg tror virkelig at våren så smått er på vei. Det er i lufta. Er det ikke? Og da går det greit. Selv om det går sakte, bare det går riktig vei. Strålende sol, noen små, flyktige plussgrader, blå himmel, lysere morgener og flekker av bar asfalt. Jo, våren er rett rundt hjørnet. Og som jeg gleder meg. Jeg gleder meg til tur i sola med årets første, optimistiske is. Til å trekke opp skinnjakka fra kjellerboden en ekstra solfylt søndag. Til å hutre over vårens første utepils (for oss ikke-røykere). Jeg gleder meg til å gå lange turer uten å dø av kulde, til å kunne gå i tøysko og bare ha én strømpebukse under kjolen, til å se de første blomstene vise seg i veikanten, til å oppleve at bakken sakte blir grønn igjen, til å spise vannmelon og jordbær og til maidager (som dessverre også er eksamensdager) som lukter av syriner og er fylt av fjern musikk av korps som øver til 17. mai.

Det beste med våren er at den blir bare bedre og bedre, og til slutt blir den til en deilig, lang, varm og lat sommer. Verden føles ganske fin akkurat nå.

Hei Ingen

Jeg vet ikke hvordan man introduserer en blogg. Dette er min aller første. Og jeg kan ikke si noe om den enda, for det er ikke noe å si. Jeg kjenner den ikke. Jeg vet ikke hvordan den kommer til å utvikle seg, hva den kommer til å bli. Jeg må famle meg fram, bli kjent med den.

Jeg har heller ikke tenkt til å si så mye om meg selv. Men det kommer etter hvert, sammen med bloggen. Du finner meg i hvert eneste innlegg. Men navnet mitt skal jeg ikke gi deg. Kanskje etter hvert. Kanskje ikke.

Det rareste er kanskje at det ikke er noen å snakke til enda. Jeg skriver ut i ingenting, ordene mine flyr ut i lufta og ingen tar dem i mot eller plukker dem opp når de faller ned på den elektroniske bakgrunnen. Men det er greit. Kanskje litt trygt også. Jeg kan prøve og feile. Det er plass til mange dumme ord og rare setninger og skrivefeil.

Nå er jeg i alle fall her. Det er fint å ha et sted å gjøre tanker til ord.

Vi snakkes, Ingen.