Høsten kan være så magisk. Så uforutsigbar. Så stille og vakker og så stormfull og våt. Jeg liker den. Jeg liker å være ute og puste inn klar, kald luft i en stille i en verden som er stille og full av sol og vakre farger. Jeg liker å løpe hjem i pøsende regn og flykte inn i til varme ullgensere og dyner og kakao og lese gamle bøker og høre på regnet som hamrer mot vinduene. Høsten er den årstiden det er aller hyggeligst å være inne. Og det er ingen som maser om at man må utnytte været eller snøen eller varmen, det er lov å ligge en hel lørdag i sofaen og spise boller. Jeg liker å pakke meg inn i ullgensere og store skjerf når jeg går ut døra gå med store ullskjerf og bli våt i håret og ligge i senga en dag og være bare litt forkjølet og ha helt fri.
Høsten er forandelig. Vemodig fordi det er slutten på sommeren og forventningsfull fordi det sakte går mot vinter og jul. Man merker jo, uansett hvor juleglad man er, at julen mister noe av sin magi når man blir eldre. Det er gaver man ikke egentlig ønsker seg, stresset med å finne gaver til de man aldri klarer å finne riktig ting til, problemer med julemiddagen som ble feil stekt i år også, familiekrangler og ja, you name it. Misforstå meg rett, jeg er fortsatt glad i julen, men julaften er ikke lenger årets høydepunkt, det er bare en hyggelig dag. Det som av en eller annen grunn ikke forandrer seg på samme måte, er forventningen til julen. Det er den som ligger og murrer i meg høsten gjennom, som gjør de mørke kveldene hyggeligere, som gjør den første snøen magisk, som gjør at det kribler litt i magen når 1. desember nærmer seg. Det er forventningen til julen som ikke dabber av, selv om den voksne meg er klar over at julen ikke er like fantastisk som før. Det er som om spenningen og forventningen i høstmånedene har blitt en del av meg. Kanskje fordi alle disse tegnene på høst minner meg om en glede jeg følte ved de samme tingene som barn.
Høsten er minnenes årstid, i høsten ligger fortiden gjemt mellom bladene og viser seg for oss på ny. Sånn er det i alle fall for meg. Høsten bringer alltid med seg noe nytt.
Det er godt å like høsten. Jeg er ikke egentlig så glad i vinteren, når desember er omme er jeg klar for vår, da vil jeg ha snøen vekk og sol og blomster og fuglesang. Så det er heldig at høsten er mest god. Enten det er på grunn av strålende vakre og klare høstdager eller på grunn av en forventning til en julefeiring som ikke lenger er like viktig – det viktigste er at det er en tid som gjør meg glad.
God høst!
