17. mai

Da var den her. Nasjonaldagen. Det er noe med 17. mai, noe helt unikt. Noe som gjør at ingen kan helt la være å ta dagen inn over seg. Julaften blir gråere med årene. Kjedeligere. Ikke fordi den ikke er viktig, eller koselig, men fordi noe av magien man lengter etter, den man kjente i barndommen, liksom svinner hen. Men 17. mai slutter aldri å være magisk.

Jeg tror kanskje det har noe å gjøre med at det er en felles feiring. Det er en feiring som kan ses og høres. En feiring vi deler med hun som står foran oss i iskøen, alle de bunadkledde som presser seg sammen på t-banen, barneflokken som roper hurra i toget, russebussen som kjører dundrende forbi og alle hagefestene vi går forbi på vei til vår egen 17.mai-middag. Vi drar til byen nettopp for å se andre mennesker, trenge oss sammen, titte litt på barnetoget, høre litt musikk sammen, stå lenge å vente for å få kjøpt en øl eller en lunsj fordi vi vil være sammen med andre feststemte mennesker. Og vi pynter oss for hverandre. For alle de vi ikke kjenner som også er der, i byen, på baren, i toget. 17. mai er en diger folkefest, og den dagen i året vi deler med alle nordmenn. Og det er magisk. Selv når man er voksen.

Kommer 17. mai til å være annerledes i år? Kanskje. Kanskje kommer vi til å klemme hverandre enda hardere. Rope enda høyere hurra. Tørke bort en ekstra tåre når nasjonalsangen blir sunget, ved tanken på de som ikke er her og synger den med oss. I år har vi grunn til å sørge. Men vi har også grunn til å feire oss selv, det norske folket. Og akkurat nå trenger vi kanskje å minne oss selv på at det er dette som er viktig. Den kjærligheten, varmen, gleden og det inkluderende fellesskapet som kommer frem nettopp på 17. mai. For det har ikke blitt skadet, det har ikke en gang fått en skramme etter det som skjedde 22.7. Og i alt dette varme, gode, magiske, drukner hans hat og blir ubetydelig.

Om å glemme å skrive.

Jeg har lenge drømt om å skrive. Bli forfatter. Kanskje journalist. Flykte noen måneder i året til et hus i en idyllisk liten kystby i sørfrankeriket og skrive og skrive og skrive. Skrive tykke bøker om lidenskap, kjærlighet, barndomstraumer, angst og alt annet det skrives om i fantastiske, kritikerroste bøker. Det har ligget der et sted i fremtiden, at jeg skal sette i gang med skrivingen. En gang skal jeg ta meg til tid det, legge tid og kjærlighet i det, og da skal det bli fantastisk, da kommer jeg til å skrive gode bøker, for jeg har det jo i meg. Jeg har jo skrevet før, jeg vet jo at jeg elsker det. Men når kommer den tiden? Tiden for skriving? Det har alltid vært skole, skole, jobb og så er jeg plutselig midt i en mangeårig utdannelse og har tiden fylt opp med eksamener, oppgaver, deltidsjobb, prosjekter og det er ikke tid. Så jeg må prøve å bruke tiden i mellom på det. Noveller, artikler, dikt og kanskje starten på en bok i de lange pausene mellom semestrene. Men så skjer det ikke. Tiden visner bort i ingenting. Selv alle timene jeg har til overs mellom kafeturer, øldrikking, middager, handleturer og familietreff blir bare borte. Det er så lett å synke ned i en sofa med en film eller en tv-serie og gjøre noe som er helt uproduktivt. Og når jeg bestemmer meg for å prøve å skrive tar det så få setninger før det liksom stopper opp. Og jeg klarer ikke å sitte og stirre på en blank side mer enn et par minutter før jeg gir opp, før jeg gjør noe annet. Så det blir bare noen løsrevne tanker her og der, et avsnitt i hist og her og aldri egentlig noen ting.
Jeg er så redd for å se drømmen visne bort, se den smuldre opp og forsvinne mellom fingrene. Det skal ikke skje. Jeg vil ikke våkne opp om 50 år og angre på at jeg forsømte drømmene mine. Jeg skal prøve. Skal skal skal.