Jeg har lenge drømt om å skrive. Bli forfatter. Kanskje journalist. Flykte noen måneder i året til et hus i en idyllisk liten kystby i sørfrankeriket og skrive og skrive og skrive. Skrive tykke bøker om lidenskap, kjærlighet, barndomstraumer, angst og alt annet det skrives om i fantastiske, kritikerroste bøker. Det har ligget der et sted i fremtiden, at jeg skal sette i gang med skrivingen. En gang skal jeg ta meg til tid det, legge tid og kjærlighet i det, og da skal det bli fantastisk, da kommer jeg til å skrive gode bøker, for jeg har det jo i meg. Jeg har jo skrevet før, jeg vet jo at jeg elsker det. Men når kommer den tiden? Tiden for skriving? Det har alltid vært skole, skole, jobb og så er jeg plutselig midt i en mangeårig utdannelse og har tiden fylt opp med eksamener, oppgaver, deltidsjobb, prosjekter og det er ikke tid. Så jeg må prøve å bruke tiden i mellom på det. Noveller, artikler, dikt og kanskje starten på en bok i de lange pausene mellom semestrene. Men så skjer det ikke. Tiden visner bort i ingenting. Selv alle timene jeg har til overs mellom kafeturer, øldrikking, middager, handleturer og familietreff blir bare borte. Det er så lett å synke ned i en sofa med en film eller en tv-serie og gjøre noe som er helt uproduktivt. Og når jeg bestemmer meg for å prøve å skrive tar det så få setninger før det liksom stopper opp. Og jeg klarer ikke å sitte og stirre på en blank side mer enn et par minutter før jeg gir opp, før jeg gjør noe annet. Så det blir bare noen løsrevne tanker her og der, et avsnitt i hist og her og aldri egentlig noen ting.
Jeg er så redd for å se drømmen visne bort, se den smuldre opp og forsvinne mellom fingrene. Det skal ikke skje. Jeg vil ikke våkne opp om 50 år og angre på at jeg forsømte drømmene mine. Jeg skal prøve. Skal skal skal.
