Hvis jeg var gutt skulle jeg hett Fredrik eller kanskje Oliver og snakket svensk, britisk eller stavangersk. Jeg ville vært høy og spinkel hatt bustete hår og hatt mørke skjeggstubber i ansiktet. Alltid skulle jeg gått i løse langermete trøyer med knapper i halsen, slitte skjorter og store ullgensere. Jeg skulle gått med store skjerf tidlig på høsten, men gått med sko som tok inn vann til langt ut på vinteren fordi jeg aldri tok meg råd til å kjøpe nye. Jeg skulle ha elsket å sitte alene og lese, helst ute i parker eller i byen, og jeg skulle vært så oppslukt av bøkene at jeg ikke merket menneskene rundt meg, og ikke skjenket en tanke til hva de tenkte om meg. Jeg skulle vært distré men utrolig intelligent, en av dem som alltid glemmer å forberede seg til ting, men som er oppriktig lei seg for det. Jeg skulle rynket pannen hver gang jeg var bekymret for noe og hatt øyne som forsvant i smilerynker hver gang jeg var glad. Og jeg ville forelsket meg i jenter som var like spinkle som meg, litt bortkomne, stille, vakre jenter som var lidenskapelig opptatt alt de brydde seg om. Usminkete jenter med små fregnete neser og øyenvipper som var like lange som mine, jenter i slitte jeans og store islendere. Jenter jeg skulle blitt glad i men som ble hodestups forelsket i meg. Og jeg skulle være ulykkelig hver gang jeg knuste et hjerte.
Dette er guttene man blir forelsket i på et hundredels sekund, som man må stoppe opp å se på om de går forbi en på gata og som bare er så innmari perfekte og ikke legger merke til det selv. Bildet ovenfor er av den usedvanlig vakre Guillaume Canet fra blant annet Sammen er vi mindre alene. En av mine yndlingsfilstjerneforelskelser.
