Da var den her. Nasjonaldagen. Det er noe med 17. mai, noe
helt unikt. Noe som gjør at ingen kan helt la være å ta dagen inn over seg.
Julaften blir gråere med årene. Kjedeligere. Ikke fordi den ikke er viktig,
eller koselig, men fordi noe av magien man lengter etter, den man kjente i
barndommen, liksom svinner hen. Men 17. mai slutter aldri å være magisk.
Jeg tror kanskje det har noe å gjøre med at det er en felles
feiring. Det er en feiring som kan ses og høres. En feiring vi deler med hun
som står foran oss i iskøen, alle de bunadkledde som presser seg sammen på
t-banen, barneflokken som roper hurra i toget, russebussen som kjører dundrende
forbi og alle hagefestene vi går forbi på vei til vår egen 17.mai-middag. Vi
drar til byen nettopp for å se andre mennesker, trenge oss sammen, titte litt
på barnetoget, høre litt musikk sammen, stå lenge å vente for å få kjøpt en øl
eller en lunsj fordi vi vil være sammen med andre feststemte mennesker. Og vi
pynter oss for hverandre. For alle de vi ikke kjenner som også er der, i byen,
på baren, i toget. 17. mai er en diger folkefest, og den dagen i året vi deler
med alle nordmenn. Og det er magisk. Selv når man er voksen.
Kommer 17. mai til å være annerledes i år? Kanskje. Kanskje
kommer vi til å klemme hverandre enda hardere. Rope enda høyere hurra. Tørke
bort en ekstra tåre når nasjonalsangen blir sunget, ved tanken på de som ikke
er her og synger den med oss. I år har vi grunn til å sørge. Men vi har også
grunn til å feire oss selv, det norske folket. Og akkurat nå trenger vi kanskje
å minne oss selv på at det er dette som er viktig. Den kjærligheten, varmen,
gleden og det inkluderende fellesskapet som kommer frem nettopp på 17. mai. For
det har ikke blitt skadet, det har
ikke en gang fått en skramme etter det som skjedde 22.7. Og i alt dette varme,
gode, magiske, drukner hans hat og blir ubetydelig.
