Om å ikke være liten

Noen ganger har jeg lyst til å være liten og gå på barneskolen. Jeg har lyst til å hoste litt ekstra når jeg er sliten og en smule forkjølet og få lov til å ligge hjemme i senga med solbærtoddy og epler og fem forskjellige sorter halspastiller. Ligge under dyna og lese gamle bøker, eller innpakket i et ullteppe i sofaen og se en film. Og det er helt greit at du ikke gjør noe den dagen, du er jo syk, og når du kommer på skolen dagen etter merkes det egentlig ikke at du ikke har vært der en dag eller to, du slipper leksene og dagene fortsetter som vanlig.

Om jeg hoster nå er det ingen som hører meg. Vil jeg forsvinne ned i dyna en dag er det ingen som protesterer, men de grufulle en million sidene jeg må lese ligger og tynger på samvittigheten min og hvisker ”du kommer til å stryke på eksamen”. Ingen bryr seg om hvilke gode eller mindre gode unnskyldninger man måtte ha for ikke å ha lest nok eller for å levere en oppgave for sent (og jeg har mange, etter flere års øvelse fra grunnskolen). Og jo flere pusterom man tar jo høyere blir hviskekoret fra alt jeg ikke har gjort eller lest og alt jeg ikke kan.

Åh, eksamenstider altså. Heldigvis aner jeg et lyspunkt, en gang om ikke altfor lenge (kanskje altfor kort, grøss og gru) er eksamenstiden over og det er adventstid og stearinlys og julegaver og fine filmer. Det kribler av barndomsglede når jeg tenker på det. Nesten nok til å drukne hviskekoret. Men bare nesten.