Verden har stått stille siden 22. juli. Slik føles det. I alle fall har lille Norge vært helt annerledes. Da jeg gikk ned til byen for å gå i rosemarsjen som ikke ble noen marsj gikk alle menneskene samme vei. Nesten alle bar på blomster. På vei hjem var det blomster overalt, i lyktestolper, trafikklys, lent inntil et tre i Karl Johan, flytende i fontenene. Menneskene klemte hverandre, holdt hender, gråt og så på hverandre på en annen måte. Nikket. "Dette er trist for meg, jeg skjønner det er trist for deg også," sa blikkene våre til ukjente mennesker. Det var trist, men det var også et nytt fellesskap, noe jeg ikke har kjent på før, en følelse at her sørger vi alle over det samme, her kjemper vi for de samme tingene. Det var vondt å bo i Norge den 22. juli, men det har også vært godt å være en del av dette fellesskapet etterpå. Nå begynner ting å gå tilbake til det normale igjen, stemningen i byen er ikke like trist, avisene gir litt plass til resten av verden, det er å si man har tenkt seg ut på byen om kvelden uten å føle at man gjør noe galt eller ufølsomt.
Men det sitter fortsatt i oss. Sjokket. Sorgen. Fellesskapet. Det er et annet Norge etter 22. juli 2011. Vi er et annet folk. Og det skal vi fortsette å være. Dette nye Norge er et Norge jeg ikke har kjent før, men det gleder meg å være en del av det. La oss fortsette med det. Jeg håper ikke fokuset fremover blir å fordele skyld for det som er hendt.
Varme tanker sendes til alle berørte av terroren: alle skadede, alle pårørende og alle andre som er i sorg over det som hendte. Og ikke minst til de som måtte bøte med livet for denne mannens fordreide livssyn. De skal aldri glemmes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar