Julekos

Det er hyggelig å komme hjem til jul. Julekakebaking, pynting av juletre, titte på julefilmer, ligge i en dyne og lese en gammel utslitt bok en har lest tusen ganger før, spille kort med familien, tenne røkelse. Det er fine ting. Men det er ikke bare hyggelig heller. Det blir jo alltid sånn at når man kommer hjem til familien og har gledet seg til en deilig og rolig juletid er plutselig mor veldig stresset over juletreet som har stått litt lenge i kjelleren og drysser, ribben som ingen helt vet hvordan man tilbereder og juletrepyntingen som skal skje klokka syv og da må alle være ferdig med alt de skal for nå skal vi ha det HYGGELIG. Og man blir bedt om å være med å justere juletreet (er det finest litt til høyre for vinduet, eller burde det stå midt i stuen selv om det blir litt i veien) og støvsuge gulvet og gå i butikken, selv om man tradisjonen tro har utsatt julegavepakkingen litt for lenge og er midt i en kritisk fase uten nok papir og ser at man igjen har glemt gave til tante Olga. Det blir noen småkrangler, noen litt anspente situasjoner og en del hakking.

En god jul hjemme krever litt stahet og en god porsjon viljekraft fra noen svært juleglade sjeler som har bestemt seg for at julen skal bli bra. Det har vi heldigvis hjemme hos meg. Så det blir nok en god jul i år også.

Film: One day

Jeg har akkurat sett filmen One day. Den kommer nok ikke til å gå inn i historien som en av tiårets beste filmer, men Jim Sturgess er så utrolig fin at det gjør filmen verdt å se i seg selv. Altså. Så. Innmari. Vakker.

Sukk.

Ellers er det en søt film bygget rundt et ikke så altfor originalt konsept – to mennesker som er ment for hverandre men ikke klarer å innse det og blir bestevenner i stedet. Vi får se dem en gang i året, på den 15. juni, fra en gang på 80-tallet til i dag. Litt type When Harry met Sally. Det hele er åpenbart ganske klisjéaktig, men det fungerer bra allikevel, og Anne Hathaway (som for øvrig prøver seg på en britisk aksent) og Jim Sturgess er veldig fine sammen. Perfekt høstfilm når man vil ta litt (eller i mitt tilfelle mye) fri fra eksamenslesing.

Om å ikke være liten

Noen ganger har jeg lyst til å være liten og gå på barneskolen. Jeg har lyst til å hoste litt ekstra når jeg er sliten og en smule forkjølet og få lov til å ligge hjemme i senga med solbærtoddy og epler og fem forskjellige sorter halspastiller. Ligge under dyna og lese gamle bøker, eller innpakket i et ullteppe i sofaen og se en film. Og det er helt greit at du ikke gjør noe den dagen, du er jo syk, og når du kommer på skolen dagen etter merkes det egentlig ikke at du ikke har vært der en dag eller to, du slipper leksene og dagene fortsetter som vanlig.

Om jeg hoster nå er det ingen som hører meg. Vil jeg forsvinne ned i dyna en dag er det ingen som protesterer, men de grufulle en million sidene jeg må lese ligger og tynger på samvittigheten min og hvisker ”du kommer til å stryke på eksamen”. Ingen bryr seg om hvilke gode eller mindre gode unnskyldninger man måtte ha for ikke å ha lest nok eller for å levere en oppgave for sent (og jeg har mange, etter flere års øvelse fra grunnskolen). Og jo flere pusterom man tar jo høyere blir hviskekoret fra alt jeg ikke har gjort eller lest og alt jeg ikke kan.

Åh, eksamenstider altså. Heldigvis aner jeg et lyspunkt, en gang om ikke altfor lenge (kanskje altfor kort, grøss og gru) er eksamenstiden over og det er adventstid og stearinlys og julegaver og fine filmer. Det kribler av barndomsglede når jeg tenker på det. Nesten nok til å drukne hviskekoret. Men bare nesten.

The Art of Clean Up

Kunstneren Ursus Wehri har laget en bok med bilder av scenarioer fra hverdagen som han har ryddet opp i ved å sortere objekter og individer etter karakteristika som størrelse, farge, form og lignende. For eksempel et bilde av en badestrand, en skål med bokstavnudler og kinesiske bokstaver. Så innmari fin idé. Det jeg har sett av resultatet har vært enda bedre. Nedenfor kommer noen av mine yndlinger, og for å se (litt) mer kan

man besøke denne siden.Forøvrig virker boken som en ypperlig investering for å bringe litt glede inn i grå høstdager.

...

Valg. Det går ikke helt riktig vei.

Kjærlighetserklæring til høsten.

Høsten kan være så magisk. Så uforutsigbar. Så stille og vakker og så stormfull og våt. Jeg liker den. Jeg liker å være ute og puste inn klar, kald luft i en stille i en verden som er stille og full av sol og vakre farger. Jeg liker å løpe hjem i pøsende regn og flykte inn i til varme ullgensere og dyner og kakao og lese gamle bøker og høre på regnet som hamrer mot vinduene. Høsten er den årstiden det er aller hyggeligst å være inne. Og det er ingen som maser om at man må utnytte været eller snøen eller varmen, det er lov å ligge en hel lørdag i sofaen og spise boller. Jeg liker å pakke meg inn i ullgensere og store skjerf når jeg går ut døra gå med store ullskjerf og bli våt i håret og ligge i senga en dag og være bare litt forkjølet og ha helt fri.

Høsten er forandelig. Vemodig fordi det er slutten på sommeren og forventningsfull fordi det sakte går mot vinter og jul. Man merker jo, uansett hvor juleglad man er, at julen mister noe av sin magi når man blir eldre. Det er gaver man ikke egentlig ønsker seg, stresset med å finne gaver til de man aldri klarer å finne riktig ting til, problemer med julemiddagen som ble feil stekt i år også, familiekrangler og ja, you name it. Misforstå meg rett, jeg er fortsatt glad i julen, men julaften er ikke lenger årets høydepunkt, det er bare en hyggelig dag. Det som av en eller annen grunn ikke forandrer seg på samme måte, er forventningen til julen. Det er den som ligger og murrer i meg høsten gjennom, som gjør de mørke kveldene hyggeligere, som gjør den første snøen magisk, som gjør at det kribler litt i magen når 1. desember nærmer seg. Det er forventningen til julen som ikke dabber av, selv om den voksne meg er klar over at julen ikke er like fantastisk som før. Det er som om spenningen og forventningen i høstmånedene har blitt en del av meg. Kanskje fordi alle disse tegnene på høst minner meg om en glede jeg følte ved de samme tingene som barn.

Høsten er minnenes årstid, i høsten ligger fortiden gjemt mellom bladene og viser seg for oss på ny. Sånn er det i alle fall for meg. Høsten bringer alltid med seg noe nytt.

Det er godt å like høsten. Jeg er ikke egentlig så glad i vinteren, når desember er omme er jeg klar for vår, da vil jeg ha snøen vekk og sol og blomster og fuglesang. Så det er heldig at høsten er mest god. Enten det er på grunn av strålende vakre og klare høstdager eller på grunn av en forventning til en julefeiring som ikke lenger er like viktig – det viktigste er at det er en tid som gjør meg glad.

God høst!

Hvis jeg var gutt..

Hvis jeg var gutt skulle jeg hett Fredrik eller kanskje Oliver og snakket svensk, britisk eller stavangersk. Jeg ville vært høy og spinkel hatt bustete hår og hatt mørke skjeggstubber i ansiktet. Alltid skulle jeg gått i løse langermete trøyer med knapper i halsen, slitte skjorter og store ullgensere. Jeg skulle gått med store skjerf tidlig på høsten, men gått med sko som tok inn vann til langt ut på vinteren fordi jeg aldri tok meg råd til å kjøpe nye. Jeg skulle ha elsket å sitte alene og lese, helst ute i parker eller i byen, og jeg skulle vært så oppslukt av bøkene at jeg ikke merket menneskene rundt meg, og ikke skjenket en tanke til hva de tenkte om meg. Jeg skulle vært distré men utrolig intelligent, en av dem som alltid glemmer å forberede seg til ting, men som er oppriktig lei seg for det. Jeg skulle rynket pannen hver gang jeg var bekymret for noe og hatt øyne som forsvant i smilerynker hver gang jeg var glad. Og jeg ville forelsket meg i jenter som var like spinkle som meg, litt bortkomne, stille, vakre jenter som var lidenskapelig opptatt alt de brydde seg om. Usminkete jenter med små fregnete neser og øyenvipper som var like lange som mine, jenter i slitte jeans og store islendere. Jenter jeg skulle blitt glad i men som ble hodestups forelsket i meg. Og jeg skulle være ulykkelig hver gang jeg knuste et hjerte.

Dette er guttene man blir forelsket i på et hundredels sekund, som man må stoppe opp å se på om de går forbi en på gata og som bare er så innmari perfekte og ikke legger merke til det selv. Bildet ovenfor er av den usedvanlig vakre Guillaume Canet fra blant annet Sammen er vi mindre alene. En av mine yndlingsfilstjerneforelskelser.