The Art of Clean Up

Kunstneren Ursus Wehri har laget en bok med bilder av scenarioer fra hverdagen som han har ryddet opp i ved å sortere objekter og individer etter karakteristika som størrelse, farge, form og lignende. For eksempel et bilde av en badestrand, en skål med bokstavnudler og kinesiske bokstaver. Så innmari fin idé. Det jeg har sett av resultatet har vært enda bedre. Nedenfor kommer noen av mine yndlinger, og for å se (litt) mer kan

man besøke denne siden.Forøvrig virker boken som en ypperlig investering for å bringe litt glede inn i grå høstdager.

...

Valg. Det går ikke helt riktig vei.

Kjærlighetserklæring til høsten.

Høsten kan være så magisk. Så uforutsigbar. Så stille og vakker og så stormfull og våt. Jeg liker den. Jeg liker å være ute og puste inn klar, kald luft i en stille i en verden som er stille og full av sol og vakre farger. Jeg liker å løpe hjem i pøsende regn og flykte inn i til varme ullgensere og dyner og kakao og lese gamle bøker og høre på regnet som hamrer mot vinduene. Høsten er den årstiden det er aller hyggeligst å være inne. Og det er ingen som maser om at man må utnytte været eller snøen eller varmen, det er lov å ligge en hel lørdag i sofaen og spise boller. Jeg liker å pakke meg inn i ullgensere og store skjerf når jeg går ut døra gå med store ullskjerf og bli våt i håret og ligge i senga en dag og være bare litt forkjølet og ha helt fri.

Høsten er forandelig. Vemodig fordi det er slutten på sommeren og forventningsfull fordi det sakte går mot vinter og jul. Man merker jo, uansett hvor juleglad man er, at julen mister noe av sin magi når man blir eldre. Det er gaver man ikke egentlig ønsker seg, stresset med å finne gaver til de man aldri klarer å finne riktig ting til, problemer med julemiddagen som ble feil stekt i år også, familiekrangler og ja, you name it. Misforstå meg rett, jeg er fortsatt glad i julen, men julaften er ikke lenger årets høydepunkt, det er bare en hyggelig dag. Det som av en eller annen grunn ikke forandrer seg på samme måte, er forventningen til julen. Det er den som ligger og murrer i meg høsten gjennom, som gjør de mørke kveldene hyggeligere, som gjør den første snøen magisk, som gjør at det kribler litt i magen når 1. desember nærmer seg. Det er forventningen til julen som ikke dabber av, selv om den voksne meg er klar over at julen ikke er like fantastisk som før. Det er som om spenningen og forventningen i høstmånedene har blitt en del av meg. Kanskje fordi alle disse tegnene på høst minner meg om en glede jeg følte ved de samme tingene som barn.

Høsten er minnenes årstid, i høsten ligger fortiden gjemt mellom bladene og viser seg for oss på ny. Sånn er det i alle fall for meg. Høsten bringer alltid med seg noe nytt.

Det er godt å like høsten. Jeg er ikke egentlig så glad i vinteren, når desember er omme er jeg klar for vår, da vil jeg ha snøen vekk og sol og blomster og fuglesang. Så det er heldig at høsten er mest god. Enten det er på grunn av strålende vakre og klare høstdager eller på grunn av en forventning til en julefeiring som ikke lenger er like viktig – det viktigste er at det er en tid som gjør meg glad.

God høst!

Hvis jeg var gutt..

Hvis jeg var gutt skulle jeg hett Fredrik eller kanskje Oliver og snakket svensk, britisk eller stavangersk. Jeg ville vært høy og spinkel hatt bustete hår og hatt mørke skjeggstubber i ansiktet. Alltid skulle jeg gått i løse langermete trøyer med knapper i halsen, slitte skjorter og store ullgensere. Jeg skulle gått med store skjerf tidlig på høsten, men gått med sko som tok inn vann til langt ut på vinteren fordi jeg aldri tok meg råd til å kjøpe nye. Jeg skulle ha elsket å sitte alene og lese, helst ute i parker eller i byen, og jeg skulle vært så oppslukt av bøkene at jeg ikke merket menneskene rundt meg, og ikke skjenket en tanke til hva de tenkte om meg. Jeg skulle vært distré men utrolig intelligent, en av dem som alltid glemmer å forberede seg til ting, men som er oppriktig lei seg for det. Jeg skulle rynket pannen hver gang jeg var bekymret for noe og hatt øyne som forsvant i smilerynker hver gang jeg var glad. Og jeg ville forelsket meg i jenter som var like spinkle som meg, litt bortkomne, stille, vakre jenter som var lidenskapelig opptatt alt de brydde seg om. Usminkete jenter med små fregnete neser og øyenvipper som var like lange som mine, jenter i slitte jeans og store islendere. Jenter jeg skulle blitt glad i men som ble hodestups forelsket i meg. Og jeg skulle være ulykkelig hver gang jeg knuste et hjerte.

Dette er guttene man blir forelsket i på et hundredels sekund, som man må stoppe opp å se på om de går forbi en på gata og som bare er så innmari perfekte og ikke legger merke til det selv. Bildet ovenfor er av den usedvanlig vakre Guillaume Canet fra blant annet Sammen er vi mindre alene. En av mine yndlingsfilstjerneforelskelser.

Det eneste som er i alles tanker

Verden har stått stille siden 22. juli. Slik føles det. I alle fall har lille Norge vært helt annerledes. Da jeg gikk ned til byen for å gå i rosemarsjen som ikke ble noen marsj gikk alle menneskene samme vei. Nesten alle bar på blomster. På vei hjem var det blomster overalt, i lyktestolper, trafikklys, lent inntil et tre i Karl Johan, flytende i fontenene. Menneskene klemte hverandre, holdt hender, gråt og så på hverandre på en annen måte. Nikket. "Dette er trist for meg, jeg skjønner det er trist for deg også," sa blikkene våre til ukjente mennesker. Det var trist, men det var også et nytt fellesskap, noe jeg ikke har kjent på før, en følelse at her sørger vi alle over det samme, her kjemper vi for de samme tingene. Det var vondt å bo i Norge den 22. juli, men det har også vært godt å være en del av dette fellesskapet etterpå. Nå begynner ting å gå tilbake til det normale igjen, stemningen i byen er ikke like trist, avisene gir litt plass til resten av verden, det er å si man har tenkt seg ut på byen om kvelden uten å føle at man gjør noe galt eller ufølsomt.

Men det sitter fortsatt i oss. Sjokket. Sorgen. Fellesskapet. Det er et annet Norge etter 22. juli 2011. Vi er et annet folk. Og det skal vi fortsette å være. Dette nye Norge er et Norge jeg ikke har kjent før, men det gleder meg å være en del av det. La oss fortsette med det. Jeg håper ikke fokuset fremover blir å fordele skyld for det som er hendt.

Varme tanker sendes til alle berørte av terroren: alle skadede, alle pårørende og alle andre som er i sorg over det som hendte. Og ikke minst til de som måtte bøte med livet for denne mannens fordreide livssyn. De skal aldri glemmes.

Prosjekt blogg.

Jeg elsker prosjekter. Det vil si, jeg elsker å starte prosjekter. Tenke på dem, planlegge dem, sette i gang med dem. Det eneste jeg sliter litt med er å komme videre etter oppstarten. Jeg har en million enkeltsokker og halve skjerf liggende i en ball av sammenviklet garn. De ligger og venter til neste gang jeg får det for meg at håndarbeid er tingen. Da rekker jeg kanskje opp en sokk eller to og starter på en genser eller et teppe som aldri blir ferdig.

Slik ble det visst med denne bloggen også. Ting tar tid. Og det er så mye annet å bruke tid på. Som for eksempel å lese til eksamen, akk og ve. Dette siste har for øvrig blitt nedprioritert til fordel for annet, mer behagelig tidsfordriv, så det er vel strengt tatt en ganske glissen unnskyldning.

Men jeg prøver igjen. Ambisjon: mindre enn to måneder til neste innlegg.

Film: L'amant

Jeg har oppdaget en ny film. En som jeg skal se mange ganger. Fylt av ensomhet, kjærlighet, avstand, erotikk, nærhet og lengsel. Se den.

L'amant (Elskeren) handler om en fattig 15 år gammel fransk jente som vokser opp i den franskdominerte delen av Indo-Kina på 30-tallet. Hun møter en rik 31 år gammel kinesisk mann som blir hodestups forelsket i henne, og de blir elskere. Forholdet deres er komplisert, umulig og sårt. Det er mye sex. For dem som har lest boken kan det kanskje bli for mye sex og for lite bok, men for meg som ikke har det var det bare utrolig fint. Og herrejemini så vakker hun er.