Hvis jeg var gutt..

Hvis jeg var gutt skulle jeg hett Fredrik eller kanskje Oliver og snakket svensk, britisk eller stavangersk. Jeg ville vært høy og spinkel hatt bustete hår og hatt mørke skjeggstubber i ansiktet. Alltid skulle jeg gått i løse langermete trøyer med knapper i halsen, slitte skjorter og store ullgensere. Jeg skulle gått med store skjerf tidlig på høsten, men gått med sko som tok inn vann til langt ut på vinteren fordi jeg aldri tok meg råd til å kjøpe nye. Jeg skulle ha elsket å sitte alene og lese, helst ute i parker eller i byen, og jeg skulle vært så oppslukt av bøkene at jeg ikke merket menneskene rundt meg, og ikke skjenket en tanke til hva de tenkte om meg. Jeg skulle vært distré men utrolig intelligent, en av dem som alltid glemmer å forberede seg til ting, men som er oppriktig lei seg for det. Jeg skulle rynket pannen hver gang jeg var bekymret for noe og hatt øyne som forsvant i smilerynker hver gang jeg var glad. Og jeg ville forelsket meg i jenter som var like spinkle som meg, litt bortkomne, stille, vakre jenter som var lidenskapelig opptatt alt de brydde seg om. Usminkete jenter med små fregnete neser og øyenvipper som var like lange som mine, jenter i slitte jeans og store islendere. Jenter jeg skulle blitt glad i men som ble hodestups forelsket i meg. Og jeg skulle være ulykkelig hver gang jeg knuste et hjerte.

Dette er guttene man blir forelsket i på et hundredels sekund, som man må stoppe opp å se på om de går forbi en på gata og som bare er så innmari perfekte og ikke legger merke til det selv. Bildet ovenfor er av den usedvanlig vakre Guillaume Canet fra blant annet Sammen er vi mindre alene. En av mine yndlingsfilstjerneforelskelser.

Det eneste som er i alles tanker

Verden har stått stille siden 22. juli. Slik føles det. I alle fall har lille Norge vært helt annerledes. Da jeg gikk ned til byen for å gå i rosemarsjen som ikke ble noen marsj gikk alle menneskene samme vei. Nesten alle bar på blomster. På vei hjem var det blomster overalt, i lyktestolper, trafikklys, lent inntil et tre i Karl Johan, flytende i fontenene. Menneskene klemte hverandre, holdt hender, gråt og så på hverandre på en annen måte. Nikket. "Dette er trist for meg, jeg skjønner det er trist for deg også," sa blikkene våre til ukjente mennesker. Det var trist, men det var også et nytt fellesskap, noe jeg ikke har kjent på før, en følelse at her sørger vi alle over det samme, her kjemper vi for de samme tingene. Det var vondt å bo i Norge den 22. juli, men det har også vært godt å være en del av dette fellesskapet etterpå. Nå begynner ting å gå tilbake til det normale igjen, stemningen i byen er ikke like trist, avisene gir litt plass til resten av verden, det er å si man har tenkt seg ut på byen om kvelden uten å føle at man gjør noe galt eller ufølsomt.

Men det sitter fortsatt i oss. Sjokket. Sorgen. Fellesskapet. Det er et annet Norge etter 22. juli 2011. Vi er et annet folk. Og det skal vi fortsette å være. Dette nye Norge er et Norge jeg ikke har kjent før, men det gleder meg å være en del av det. La oss fortsette med det. Jeg håper ikke fokuset fremover blir å fordele skyld for det som er hendt.

Varme tanker sendes til alle berørte av terroren: alle skadede, alle pårørende og alle andre som er i sorg over det som hendte. Og ikke minst til de som måtte bøte med livet for denne mannens fordreide livssyn. De skal aldri glemmes.

Prosjekt blogg.

Jeg elsker prosjekter. Det vil si, jeg elsker å starte prosjekter. Tenke på dem, planlegge dem, sette i gang med dem. Det eneste jeg sliter litt med er å komme videre etter oppstarten. Jeg har en million enkeltsokker og halve skjerf liggende i en ball av sammenviklet garn. De ligger og venter til neste gang jeg får det for meg at håndarbeid er tingen. Da rekker jeg kanskje opp en sokk eller to og starter på en genser eller et teppe som aldri blir ferdig.

Slik ble det visst med denne bloggen også. Ting tar tid. Og det er så mye annet å bruke tid på. Som for eksempel å lese til eksamen, akk og ve. Dette siste har for øvrig blitt nedprioritert til fordel for annet, mer behagelig tidsfordriv, så det er vel strengt tatt en ganske glissen unnskyldning.

Men jeg prøver igjen. Ambisjon: mindre enn to måneder til neste innlegg.

Film: L'amant

Jeg har oppdaget en ny film. En som jeg skal se mange ganger. Fylt av ensomhet, kjærlighet, avstand, erotikk, nærhet og lengsel. Se den.

L'amant (Elskeren) handler om en fattig 15 år gammel fransk jente som vokser opp i den franskdominerte delen av Indo-Kina på 30-tallet. Hun møter en rik 31 år gammel kinesisk mann som blir hodestups forelsket i henne, og de blir elskere. Forholdet deres er komplisert, umulig og sårt. Det er mye sex. For dem som har lest boken kan det kanskje bli for mye sex og for lite bok, men for meg som ikke har det var det bare utrolig fint. Og herrejemini så vakker hun er.

Det er tid for vår

Det er tid for vår. Så veldig også. Snø er vakkert og koselig og vel og bra i desember og januar, men så er det nok for meg som aldri har vært noe alpinmenneske. Jeg er lei av å kle meg til polferd hver gang jeg går ut døra og alltid måtte bruke de samme, varme støvlettene og uansett hvor mange ullsokker jeg har på alltid bli kald på tærne. Jeg er lei av tørr og blek vinterhud og av at leppene sprekker opp tross flittig leppepomadebruk. Jeg er lei av at ingenting er grønt og varmt.

Og heldigvis tror jeg mine drømmer er i ferd med å gå i oppfyllelse. Jeg tror virkelig at våren så smått er på vei. Det er i lufta. Er det ikke? Og da går det greit. Selv om det går sakte, bare det går riktig vei. Strålende sol, noen små, flyktige plussgrader, blå himmel, lysere morgener og flekker av bar asfalt. Jo, våren er rett rundt hjørnet. Og som jeg gleder meg. Jeg gleder meg til tur i sola med årets første, optimistiske is. Til å trekke opp skinnjakka fra kjellerboden en ekstra solfylt søndag. Til å hutre over vårens første utepils (for oss ikke-røykere). Jeg gleder meg til å gå lange turer uten å dø av kulde, til å kunne gå i tøysko og bare ha én strømpebukse under kjolen, til å se de første blomstene vise seg i veikanten, til å oppleve at bakken sakte blir grønn igjen, til å spise vannmelon og jordbær og til maidager (som dessverre også er eksamensdager) som lukter av syriner og er fylt av fjern musikk av korps som øver til 17. mai.

Det beste med våren er at den blir bare bedre og bedre, og til slutt blir den til en deilig, lang, varm og lat sommer. Verden føles ganske fin akkurat nå.

Hei Ingen

Jeg vet ikke hvordan man introduserer en blogg. Dette er min aller første. Og jeg kan ikke si noe om den enda, for det er ikke noe å si. Jeg kjenner den ikke. Jeg vet ikke hvordan den kommer til å utvikle seg, hva den kommer til å bli. Jeg må famle meg fram, bli kjent med den.

Jeg har heller ikke tenkt til å si så mye om meg selv. Men det kommer etter hvert, sammen med bloggen. Du finner meg i hvert eneste innlegg. Men navnet mitt skal jeg ikke gi deg. Kanskje etter hvert. Kanskje ikke.

Det rareste er kanskje at det ikke er noen å snakke til enda. Jeg skriver ut i ingenting, ordene mine flyr ut i lufta og ingen tar dem i mot eller plukker dem opp når de faller ned på den elektroniske bakgrunnen. Men det er greit. Kanskje litt trygt også. Jeg kan prøve og feile. Det er plass til mange dumme ord og rare setninger og skrivefeil.

Nå er jeg i alle fall her. Det er fint å ha et sted å gjøre tanker til ord.

Vi snakkes, Ingen.