17. mai

Da var den her. Nasjonaldagen. Det er noe med 17. mai, noe helt unikt. Noe som gjør at ingen kan helt la være å ta dagen inn over seg. Julaften blir gråere med årene. Kjedeligere. Ikke fordi den ikke er viktig, eller koselig, men fordi noe av magien man lengter etter, den man kjente i barndommen, liksom svinner hen. Men 17. mai slutter aldri å være magisk.

Jeg tror kanskje det har noe å gjøre med at det er en felles feiring. Det er en feiring som kan ses og høres. En feiring vi deler med hun som står foran oss i iskøen, alle de bunadkledde som presser seg sammen på t-banen, barneflokken som roper hurra i toget, russebussen som kjører dundrende forbi og alle hagefestene vi går forbi på vei til vår egen 17.mai-middag. Vi drar til byen nettopp for å se andre mennesker, trenge oss sammen, titte litt på barnetoget, høre litt musikk sammen, stå lenge å vente for å få kjøpt en øl eller en lunsj fordi vi vil være sammen med andre feststemte mennesker. Og vi pynter oss for hverandre. For alle de vi ikke kjenner som også er der, i byen, på baren, i toget. 17. mai er en diger folkefest, og den dagen i året vi deler med alle nordmenn. Og det er magisk. Selv når man er voksen.

Kommer 17. mai til å være annerledes i år? Kanskje. Kanskje kommer vi til å klemme hverandre enda hardere. Rope enda høyere hurra. Tørke bort en ekstra tåre når nasjonalsangen blir sunget, ved tanken på de som ikke er her og synger den med oss. I år har vi grunn til å sørge. Men vi har også grunn til å feire oss selv, det norske folket. Og akkurat nå trenger vi kanskje å minne oss selv på at det er dette som er viktig. Den kjærligheten, varmen, gleden og det inkluderende fellesskapet som kommer frem nettopp på 17. mai. For det har ikke blitt skadet, det har ikke en gang fått en skramme etter det som skjedde 22.7. Og i alt dette varme, gode, magiske, drukner hans hat og blir ubetydelig.

Om å glemme å skrive.

Jeg har lenge drømt om å skrive. Bli forfatter. Kanskje journalist. Flykte noen måneder i året til et hus i en idyllisk liten kystby i sørfrankeriket og skrive og skrive og skrive. Skrive tykke bøker om lidenskap, kjærlighet, barndomstraumer, angst og alt annet det skrives om i fantastiske, kritikerroste bøker. Det har ligget der et sted i fremtiden, at jeg skal sette i gang med skrivingen. En gang skal jeg ta meg til tid det, legge tid og kjærlighet i det, og da skal det bli fantastisk, da kommer jeg til å skrive gode bøker, for jeg har det jo i meg. Jeg har jo skrevet før, jeg vet jo at jeg elsker det. Men når kommer den tiden? Tiden for skriving? Det har alltid vært skole, skole, jobb og så er jeg plutselig midt i en mangeårig utdannelse og har tiden fylt opp med eksamener, oppgaver, deltidsjobb, prosjekter og det er ikke tid. Så jeg må prøve å bruke tiden i mellom på det. Noveller, artikler, dikt og kanskje starten på en bok i de lange pausene mellom semestrene. Men så skjer det ikke. Tiden visner bort i ingenting. Selv alle timene jeg har til overs mellom kafeturer, øldrikking, middager, handleturer og familietreff blir bare borte. Det er så lett å synke ned i en sofa med en film eller en tv-serie og gjøre noe som er helt uproduktivt. Og når jeg bestemmer meg for å prøve å skrive tar det så få setninger før det liksom stopper opp. Og jeg klarer ikke å sitte og stirre på en blank side mer enn et par minutter før jeg gir opp, før jeg gjør noe annet. Så det blir bare noen løsrevne tanker her og der, et avsnitt i hist og her og aldri egentlig noen ting.
Jeg er så redd for å se drømmen visne bort, se den smuldre opp og forsvinne mellom fingrene. Det skal ikke skje. Jeg vil ikke våkne opp om 50 år og angre på at jeg forsømte drømmene mine. Jeg skal prøve. Skal skal skal.

Julekos

Det er hyggelig å komme hjem til jul. Julekakebaking, pynting av juletre, titte på julefilmer, ligge i en dyne og lese en gammel utslitt bok en har lest tusen ganger før, spille kort med familien, tenne røkelse. Det er fine ting. Men det er ikke bare hyggelig heller. Det blir jo alltid sånn at når man kommer hjem til familien og har gledet seg til en deilig og rolig juletid er plutselig mor veldig stresset over juletreet som har stått litt lenge i kjelleren og drysser, ribben som ingen helt vet hvordan man tilbereder og juletrepyntingen som skal skje klokka syv og da må alle være ferdig med alt de skal for nå skal vi ha det HYGGELIG. Og man blir bedt om å være med å justere juletreet (er det finest litt til høyre for vinduet, eller burde det stå midt i stuen selv om det blir litt i veien) og støvsuge gulvet og gå i butikken, selv om man tradisjonen tro har utsatt julegavepakkingen litt for lenge og er midt i en kritisk fase uten nok papir og ser at man igjen har glemt gave til tante Olga. Det blir noen småkrangler, noen litt anspente situasjoner og en del hakking.

En god jul hjemme krever litt stahet og en god porsjon viljekraft fra noen svært juleglade sjeler som har bestemt seg for at julen skal bli bra. Det har vi heldigvis hjemme hos meg. Så det blir nok en god jul i år også.

Film: One day

Jeg har akkurat sett filmen One day. Den kommer nok ikke til å gå inn i historien som en av tiårets beste filmer, men Jim Sturgess er så utrolig fin at det gjør filmen verdt å se i seg selv. Altså. Så. Innmari. Vakker.

Sukk.

Ellers er det en søt film bygget rundt et ikke så altfor originalt konsept – to mennesker som er ment for hverandre men ikke klarer å innse det og blir bestevenner i stedet. Vi får se dem en gang i året, på den 15. juni, fra en gang på 80-tallet til i dag. Litt type When Harry met Sally. Det hele er åpenbart ganske klisjéaktig, men det fungerer bra allikevel, og Anne Hathaway (som for øvrig prøver seg på en britisk aksent) og Jim Sturgess er veldig fine sammen. Perfekt høstfilm når man vil ta litt (eller i mitt tilfelle mye) fri fra eksamenslesing.

Om å ikke være liten

Noen ganger har jeg lyst til å være liten og gå på barneskolen. Jeg har lyst til å hoste litt ekstra når jeg er sliten og en smule forkjølet og få lov til å ligge hjemme i senga med solbærtoddy og epler og fem forskjellige sorter halspastiller. Ligge under dyna og lese gamle bøker, eller innpakket i et ullteppe i sofaen og se en film. Og det er helt greit at du ikke gjør noe den dagen, du er jo syk, og når du kommer på skolen dagen etter merkes det egentlig ikke at du ikke har vært der en dag eller to, du slipper leksene og dagene fortsetter som vanlig.

Om jeg hoster nå er det ingen som hører meg. Vil jeg forsvinne ned i dyna en dag er det ingen som protesterer, men de grufulle en million sidene jeg må lese ligger og tynger på samvittigheten min og hvisker ”du kommer til å stryke på eksamen”. Ingen bryr seg om hvilke gode eller mindre gode unnskyldninger man måtte ha for ikke å ha lest nok eller for å levere en oppgave for sent (og jeg har mange, etter flere års øvelse fra grunnskolen). Og jo flere pusterom man tar jo høyere blir hviskekoret fra alt jeg ikke har gjort eller lest og alt jeg ikke kan.

Åh, eksamenstider altså. Heldigvis aner jeg et lyspunkt, en gang om ikke altfor lenge (kanskje altfor kort, grøss og gru) er eksamenstiden over og det er adventstid og stearinlys og julegaver og fine filmer. Det kribler av barndomsglede når jeg tenker på det. Nesten nok til å drukne hviskekoret. Men bare nesten.

The Art of Clean Up

Kunstneren Ursus Wehri har laget en bok med bilder av scenarioer fra hverdagen som han har ryddet opp i ved å sortere objekter og individer etter karakteristika som størrelse, farge, form og lignende. For eksempel et bilde av en badestrand, en skål med bokstavnudler og kinesiske bokstaver. Så innmari fin idé. Det jeg har sett av resultatet har vært enda bedre. Nedenfor kommer noen av mine yndlinger, og for å se (litt) mer kan

man besøke denne siden.Forøvrig virker boken som en ypperlig investering for å bringe litt glede inn i grå høstdager.

...

Valg. Det går ikke helt riktig vei.

Kjærlighetserklæring til høsten.

Høsten kan være så magisk. Så uforutsigbar. Så stille og vakker og så stormfull og våt. Jeg liker den. Jeg liker å være ute og puste inn klar, kald luft i en stille i en verden som er stille og full av sol og vakre farger. Jeg liker å løpe hjem i pøsende regn og flykte inn i til varme ullgensere og dyner og kakao og lese gamle bøker og høre på regnet som hamrer mot vinduene. Høsten er den årstiden det er aller hyggeligst å være inne. Og det er ingen som maser om at man må utnytte været eller snøen eller varmen, det er lov å ligge en hel lørdag i sofaen og spise boller. Jeg liker å pakke meg inn i ullgensere og store skjerf når jeg går ut døra gå med store ullskjerf og bli våt i håret og ligge i senga en dag og være bare litt forkjølet og ha helt fri.

Høsten er forandelig. Vemodig fordi det er slutten på sommeren og forventningsfull fordi det sakte går mot vinter og jul. Man merker jo, uansett hvor juleglad man er, at julen mister noe av sin magi når man blir eldre. Det er gaver man ikke egentlig ønsker seg, stresset med å finne gaver til de man aldri klarer å finne riktig ting til, problemer med julemiddagen som ble feil stekt i år også, familiekrangler og ja, you name it. Misforstå meg rett, jeg er fortsatt glad i julen, men julaften er ikke lenger årets høydepunkt, det er bare en hyggelig dag. Det som av en eller annen grunn ikke forandrer seg på samme måte, er forventningen til julen. Det er den som ligger og murrer i meg høsten gjennom, som gjør de mørke kveldene hyggeligere, som gjør den første snøen magisk, som gjør at det kribler litt i magen når 1. desember nærmer seg. Det er forventningen til julen som ikke dabber av, selv om den voksne meg er klar over at julen ikke er like fantastisk som før. Det er som om spenningen og forventningen i høstmånedene har blitt en del av meg. Kanskje fordi alle disse tegnene på høst minner meg om en glede jeg følte ved de samme tingene som barn.

Høsten er minnenes årstid, i høsten ligger fortiden gjemt mellom bladene og viser seg for oss på ny. Sånn er det i alle fall for meg. Høsten bringer alltid med seg noe nytt.

Det er godt å like høsten. Jeg er ikke egentlig så glad i vinteren, når desember er omme er jeg klar for vår, da vil jeg ha snøen vekk og sol og blomster og fuglesang. Så det er heldig at høsten er mest god. Enten det er på grunn av strålende vakre og klare høstdager eller på grunn av en forventning til en julefeiring som ikke lenger er like viktig – det viktigste er at det er en tid som gjør meg glad.

God høst!

Hvis jeg var gutt..

Hvis jeg var gutt skulle jeg hett Fredrik eller kanskje Oliver og snakket svensk, britisk eller stavangersk. Jeg ville vært høy og spinkel hatt bustete hår og hatt mørke skjeggstubber i ansiktet. Alltid skulle jeg gått i løse langermete trøyer med knapper i halsen, slitte skjorter og store ullgensere. Jeg skulle gått med store skjerf tidlig på høsten, men gått med sko som tok inn vann til langt ut på vinteren fordi jeg aldri tok meg råd til å kjøpe nye. Jeg skulle ha elsket å sitte alene og lese, helst ute i parker eller i byen, og jeg skulle vært så oppslukt av bøkene at jeg ikke merket menneskene rundt meg, og ikke skjenket en tanke til hva de tenkte om meg. Jeg skulle vært distré men utrolig intelligent, en av dem som alltid glemmer å forberede seg til ting, men som er oppriktig lei seg for det. Jeg skulle rynket pannen hver gang jeg var bekymret for noe og hatt øyne som forsvant i smilerynker hver gang jeg var glad. Og jeg ville forelsket meg i jenter som var like spinkle som meg, litt bortkomne, stille, vakre jenter som var lidenskapelig opptatt alt de brydde seg om. Usminkete jenter med små fregnete neser og øyenvipper som var like lange som mine, jenter i slitte jeans og store islendere. Jenter jeg skulle blitt glad i men som ble hodestups forelsket i meg. Og jeg skulle være ulykkelig hver gang jeg knuste et hjerte.

Dette er guttene man blir forelsket i på et hundredels sekund, som man må stoppe opp å se på om de går forbi en på gata og som bare er så innmari perfekte og ikke legger merke til det selv. Bildet ovenfor er av den usedvanlig vakre Guillaume Canet fra blant annet Sammen er vi mindre alene. En av mine yndlingsfilstjerneforelskelser.

Det eneste som er i alles tanker

Verden har stått stille siden 22. juli. Slik føles det. I alle fall har lille Norge vært helt annerledes. Da jeg gikk ned til byen for å gå i rosemarsjen som ikke ble noen marsj gikk alle menneskene samme vei. Nesten alle bar på blomster. På vei hjem var det blomster overalt, i lyktestolper, trafikklys, lent inntil et tre i Karl Johan, flytende i fontenene. Menneskene klemte hverandre, holdt hender, gråt og så på hverandre på en annen måte. Nikket. "Dette er trist for meg, jeg skjønner det er trist for deg også," sa blikkene våre til ukjente mennesker. Det var trist, men det var også et nytt fellesskap, noe jeg ikke har kjent på før, en følelse at her sørger vi alle over det samme, her kjemper vi for de samme tingene. Det var vondt å bo i Norge den 22. juli, men det har også vært godt å være en del av dette fellesskapet etterpå. Nå begynner ting å gå tilbake til det normale igjen, stemningen i byen er ikke like trist, avisene gir litt plass til resten av verden, det er å si man har tenkt seg ut på byen om kvelden uten å føle at man gjør noe galt eller ufølsomt.

Men det sitter fortsatt i oss. Sjokket. Sorgen. Fellesskapet. Det er et annet Norge etter 22. juli 2011. Vi er et annet folk. Og det skal vi fortsette å være. Dette nye Norge er et Norge jeg ikke har kjent før, men det gleder meg å være en del av det. La oss fortsette med det. Jeg håper ikke fokuset fremover blir å fordele skyld for det som er hendt.

Varme tanker sendes til alle berørte av terroren: alle skadede, alle pårørende og alle andre som er i sorg over det som hendte. Og ikke minst til de som måtte bøte med livet for denne mannens fordreide livssyn. De skal aldri glemmes.

Prosjekt blogg.

Jeg elsker prosjekter. Det vil si, jeg elsker å starte prosjekter. Tenke på dem, planlegge dem, sette i gang med dem. Det eneste jeg sliter litt med er å komme videre etter oppstarten. Jeg har en million enkeltsokker og halve skjerf liggende i en ball av sammenviklet garn. De ligger og venter til neste gang jeg får det for meg at håndarbeid er tingen. Da rekker jeg kanskje opp en sokk eller to og starter på en genser eller et teppe som aldri blir ferdig.

Slik ble det visst med denne bloggen også. Ting tar tid. Og det er så mye annet å bruke tid på. Som for eksempel å lese til eksamen, akk og ve. Dette siste har for øvrig blitt nedprioritert til fordel for annet, mer behagelig tidsfordriv, så det er vel strengt tatt en ganske glissen unnskyldning.

Men jeg prøver igjen. Ambisjon: mindre enn to måneder til neste innlegg.

Film: L'amant

Jeg har oppdaget en ny film. En som jeg skal se mange ganger. Fylt av ensomhet, kjærlighet, avstand, erotikk, nærhet og lengsel. Se den.

L'amant (Elskeren) handler om en fattig 15 år gammel fransk jente som vokser opp i den franskdominerte delen av Indo-Kina på 30-tallet. Hun møter en rik 31 år gammel kinesisk mann som blir hodestups forelsket i henne, og de blir elskere. Forholdet deres er komplisert, umulig og sårt. Det er mye sex. For dem som har lest boken kan det kanskje bli for mye sex og for lite bok, men for meg som ikke har det var det bare utrolig fint. Og herrejemini så vakker hun er.

Det er tid for vår

Det er tid for vår. Så veldig også. Snø er vakkert og koselig og vel og bra i desember og januar, men så er det nok for meg som aldri har vært noe alpinmenneske. Jeg er lei av å kle meg til polferd hver gang jeg går ut døra og alltid måtte bruke de samme, varme støvlettene og uansett hvor mange ullsokker jeg har på alltid bli kald på tærne. Jeg er lei av tørr og blek vinterhud og av at leppene sprekker opp tross flittig leppepomadebruk. Jeg er lei av at ingenting er grønt og varmt.

Og heldigvis tror jeg mine drømmer er i ferd med å gå i oppfyllelse. Jeg tror virkelig at våren så smått er på vei. Det er i lufta. Er det ikke? Og da går det greit. Selv om det går sakte, bare det går riktig vei. Strålende sol, noen små, flyktige plussgrader, blå himmel, lysere morgener og flekker av bar asfalt. Jo, våren er rett rundt hjørnet. Og som jeg gleder meg. Jeg gleder meg til tur i sola med årets første, optimistiske is. Til å trekke opp skinnjakka fra kjellerboden en ekstra solfylt søndag. Til å hutre over vårens første utepils (for oss ikke-røykere). Jeg gleder meg til å gå lange turer uten å dø av kulde, til å kunne gå i tøysko og bare ha én strømpebukse under kjolen, til å se de første blomstene vise seg i veikanten, til å oppleve at bakken sakte blir grønn igjen, til å spise vannmelon og jordbær og til maidager (som dessverre også er eksamensdager) som lukter av syriner og er fylt av fjern musikk av korps som øver til 17. mai.

Det beste med våren er at den blir bare bedre og bedre, og til slutt blir den til en deilig, lang, varm og lat sommer. Verden føles ganske fin akkurat nå.

Hei Ingen

Jeg vet ikke hvordan man introduserer en blogg. Dette er min aller første. Og jeg kan ikke si noe om den enda, for det er ikke noe å si. Jeg kjenner den ikke. Jeg vet ikke hvordan den kommer til å utvikle seg, hva den kommer til å bli. Jeg må famle meg fram, bli kjent med den.

Jeg har heller ikke tenkt til å si så mye om meg selv. Men det kommer etter hvert, sammen med bloggen. Du finner meg i hvert eneste innlegg. Men navnet mitt skal jeg ikke gi deg. Kanskje etter hvert. Kanskje ikke.

Det rareste er kanskje at det ikke er noen å snakke til enda. Jeg skriver ut i ingenting, ordene mine flyr ut i lufta og ingen tar dem i mot eller plukker dem opp når de faller ned på den elektroniske bakgrunnen. Men det er greit. Kanskje litt trygt også. Jeg kan prøve og feile. Det er plass til mange dumme ord og rare setninger og skrivefeil.

Nå er jeg i alle fall her. Det er fint å ha et sted å gjøre tanker til ord.

Vi snakkes, Ingen.